En av mine tøffeste uker noen gang....

Det er en liten lang historie, men forrige søndag så ble det vanskelig å pusse tennene... Jeg titter opp i speilet og der ser jeg den høyre siden av fjeset mitt henger, og jeg har lite kontroll.. Panikken stiger da fleste tenker som meg da de hører ordene "lammelse på den ene siden i fjeset"....
Jeg er alene og blir veldig redd.. Ringer til legevakta, ambulansen kommer for å hente meg samtidig som ei fantastisk venninne kommer hit for å være hos jentene.

De finner ut at heldigvis er det ikke slag, svulst eller blodpropp.. Men jeg har fått noe som heter Bells Lammelse. Litt samme greien, altså "lam" fra øyenbrynet og ned... det er en ekkel følelse... ting man tar for gitt er nå vanskelig... Pusse tenner, drikke, slikke seg rundt munnen, blunk greit.. osv... Jeg er ikke så hardt rammet men det føles mye verre ut også en det ser ut...

I tillegg fikk jeg en sterk sterk sterk medisin, Predinsolon. Jeg begynte på rimelig høye doser.. og jaggu om jeg merker det! Bivirkningene er mange, listen er laaaang.. og jeg vil tørre og påstå jeg har de fleste.. "sykdomsfølelse (generell body discomfort syne sjeg forklarte det bra) , hodepine, indre uro, uklart syn osv osv"..... Det har vært tøffe og slitsome dager. Nå rett før eksamensinnleveringer, og nå som James er borte. Han har gitt fra seg passet da han nå skal få nytt pass så han er i England uten noen mulighet for å komme hjem til jeg og jentene mine....

Jeg er endelig på nedtrapping av den fæle medisinen, og ei herlig jente har vært å satt noen akupunkturnåler på meg og det er jeg optimistisk til ! Kjenner skrekken er der litt, det at det er en mulighet for at fjeset mitt aldri "kommer på plass igjen".... MEN på den andre siden, jeg skal bare være gla for at det var så "uskyldig" som det var? Det kunne jo vært så mye verre... Jeg vet vaffal at jeg fikk støkken, virkelig støkken.....

Og jeg skal gjøre mitt beste i å ikke ta det å være frisk for gitt! Skeivt eller ikke skjeivt fjes..